3 3 4 4 -4 -3 3 2
Fjellet lå i tider lange
1 1 -3 -3 3 -2 2
tyst og øde natt og dag,
3 3 5 5 -4 -3 -5 -4
men i skjulte kobbergange
3 3 2 4 -4 -3 3
våknet drønn av hammerslag.
3 3 -3 -3 3 -2 2 -1
Ødets stillhet måtte flytte,
2 -1 1 1 -1 2 2
lydt lød livets glade kvad,
3 3 4 4-4 -3 3 6 -5
og med kobberverkets hytte
5 5 -6 -6 6 -5 5
vokste frem vår egen stad.
Vilt kan vinterstormen føre
fokk og nedrev hvirvle tett,
men den stille, høie, klare
vinterdag, hvor friskt og lett.
Viddens hvite, rene klæde
sol på fjelle rad i rad!
Skinnende i vinterglede
er du skjønn vår egen stad.
Når de milde sommervinde
vugger gjennem eng og kratt,
er det tomt på ‘gaten’ inden,
alt står øde og forlatt.
På de gamle kjente stier,
under bjerkens lyse blad,
i de grønne seterlier
ferdes nu den hele stad.
Hånd i hånd vår beste tanke
vil vi vie til ditt vel
og for dig skal hjertet banke
til vi når vår siste kveld.
År for år som tiden skrider
sangen toner sterk og glad:
Hell og heder alle tider
følger dig vår kjære stad.
