5 -5 6 -7 7 6 5 -5 6 -5 5 -3
Det e svart november. Havet knuse mot strand
3 -3 4 6 -5 5 -5 6 -6 6 -5
ein forliste drøm fra et sommargrønt land.
5 -5 6 -7 7 6 5 -5 6 -5 5 -3
Men eg huske endå vakre Mary mcKear
3 -3 4 6 -5 5 -4 4
longt vest i Tir n’a Noir

6 -6 7 6 7 -7 -7 -7 7 6 -5
Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?
6 -6 7 6 7 -7 -7 -7 7 6 -5
Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

5 -5 6 -7 7 6 5 -5 6 -5 5 -3
Bakom horisontar ,Så forvitra og glir
3 -3 4 6 -5 5 -4 4
E du mi, mi Mary McKear.

Når min rustne kropp går i bakkane tungt
hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:
Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.
Kom igjen te Tir n’a Noir.

Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.
Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.

For bak horisontar
så forvitra og glir 
e eg di, 
di Mary McKear.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord, 
og min livbåt blir låra i seks fot med jord, 
seil’ eg vest i havet te Mary McKear i 
det grønne Tir n’a Noir.

Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst 
kor allting e sinn og eg hørre di røst:

Horisontar fins’kje.
Alt du tar på forblir, 
eg e di , 
di Mary McKear.